Hallelujah 2012.

Det hjelper ikke å be til gud om all slags mulig egne fremtidsvisjoner og et godt 2012 dersom du sitter bakerst i en forelesningssal og knipser sammenrulla buser fra din egen nese utover salen. Det er sant. Jeg har prøvd og ingenting av det jeg har bedt om har gått i oppfyllelse. Nå skal det jo nevnes at jeg ikke satsa hele dette året på at han i den øverste etasjen skulle ta meg under vingen sin. Kanskje like greit å ha en plan B, bare sånn i tilfelle. Eller kanskje best av alt; ikke ha noen i det hele tatt.

Jeg har runda 23 år. 23 herlige og forjævlige år på en og samme tid. Når begynner forresten voksenalderen? Det har jeg alltid lurt på. Kanskje jeg bare våkner en dag og oppdager at jeg er voksen. Ingen heads up, man blir bare kastet ut i det som den gangen man kom til denne verdenen. Takk, værsågod, bare hyggelig.

Men ja, plan. Hvem kommer seg i det hele tatt gjennom livet ved hjelp av plan A? Eller til og med plan B? Ingen, absolutt ingen. Så hvorfor ta seg bryet å planlegge? Man vet jo at man kommer til å måtte forandre planen. Fra dag til dag. Fra time til time. Allikevel føles det betryggende å ha noe å lene seg på. En ramme for livet. Sjøl i en labyrint er det til og med noe å følge etter. Hva gjør man dersom man ikke har noe som helst rundt seg? Fritt fall i et vakuum av tomhet.         

“Sjøl om du ikke er på den riktige veien i livet, vil du bli overkjørt hvis du bare sitter der” (-Will Rogers). Han har sjølsagt helt rett i det han sier. Det finnes ingen grunn til bare å stoppe opp. Verden går videre med eller uten deg, så man kan like gjerne henge seg på. Tenk om det er noe godt rundt neste sving. Positivitet kalles det visst. Tror jeg har noe sånt liggende et sted. Kanskje det er greit å finne det frem igjen. Ha det liggende på et mer lettligjengelig sted i ukene som kommer. Det er jo tross alt starten på et helt nytt år. La oss bare håpe mayaene ikke har rett, skulle gjerne ha sett hva 2013 har å tilby når den tid kommer. Men først; 2012. Jiihaa!

-Sindre

Mitt lille land…..

Mitt lille land,
et lite sted der en håndfull fred slengt ut
blant vidder og fjord
Mitt lille land,
der høye fjell står plantet mellom hus,
og mennesker og ord.
Der stillhet, og drømmer gror.
Som et ekko,
i karrig jord.

Mitt lille land,
der havet stryker mildt om rygg,
som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land,
der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst.
mens natten,
står blek og tyst.

Et sett med noen gode sitater del to.

Sitater er noe alle har en viss kjennskap til, enten om man siterer sin mor eller far, eller andre store personligheter som Gandhi og Churchill.
Men hvorfor liker vi sitater? Hvorfor har det seg sånn at det noen har sagt får en innflytelse over enkeltmennesker? Jo, for hvert enkelt sitat har et poeng; enten dumt, morsomt, smart eller til og med dypt. Det er nettopp disse poengene som når ut til hver enkelt på hver sin særegne måte.
Sjøl har jeg en stor forkjærlighet til kløktige sitater, altså de som er gjennomført geniale fra første til siste ord. Så her får dere et knippe sitater fritt oversatt til norsk fra deres undertegnende.

- “Det er bedre å sitte ned og holde kjeft og la andre tro du er dum enn å si noe og fjerne all tvil” – A. Lincoln

- “Sinnssykhet: Å gjøre den samme tingen om og om igjen i håp om et annerledes resultat” – A. Einstein

- “Logikken vil ta deg fra A til Å, men fantasien kan ta deg hvor som helst” – A. Einstein

- “Heldig er han som aldri forventer noe som helst, for han vil aldri bli skuffet” – A. Pope

- “Ett eneste spørsmål kan ha større innflytelse enn tusen uttalelser” – B. Bennett

- “En oppfinner er rett og slett en person som ikke tok utdannelsen sin seriøst nok” – C. F. Kettering

- “Å le av sine egne feil kan forlenget livet, å le av andres feil kan muligens forkorte det” – C. Hightower

- “En direkte bruk av makt er ikke en god fremgangsmåte for problemløsing, og det blir stort sett bare tatt i bruk av små barn og store nasjoner” – D. Friedman

-Sindre

Research..

Ja, researchen er igang og jeg storkoser meg. Det er enda kulere enn jeg kunne ha sett for meg. Jeg var på besøk på politistasjonen midt i forrige uke for en omvisning. Mye spennende som ble sagt og som jeg kunne se. Dessuten er det kuleste at de har kalt opp møterommene sine etter detektiver. Nice!
Førstkommende tirsdag skal jeg igjen til stasjonen, men denne gangen skal jeg snakke med sjefen for voldsavsnittet. Det gleder jeg meg bra mye til. Da skal jeg få svar på det jeg lurer på angående det de driver med og få satt på plass hvordan alt henger sammen.

Det er en grunn til at jeg mener det er viktig å gjøre denne typen research, og det er på grunn av troverdigheten jeg ønsker få frem i boka mi. Det å skape en realistisk virkelighet, altså at det jeg skriver har de detaljene som gir boka en mer utfyllende dybde er noe jeg ønsker. Jeg tror rett og slett at dette vil løfte boka mi opp noen hakk! Jeg håper det.

Så boka kommer seg. Historieforløpet mitt er ferdig planlagt og alt som mangler er detaljene og skrivinga. Og ikke om så altfor lenge er jo også detaljene på plass. Da er det en ting som mangler. Jeg gleder meg mer noen gang før til å fortsette med skrivinga.

-Sindre

Jøss, her var det jaggu stille……………..

Ser man det, ser man det… Over en måned siden siste innlegg er ikke noe særlig skal jeg være ærlig. Man skulle nesten tro jeg har slutta å skrive på bloggen. Det er sant, i hvert fall for en kort periode.
Det er mange grunner til at jeg ikke har fått skrevet noe den siste perioden. Og alle fungerer bra som en unnskyldning.
Jeg har fått et helt annet forhold til begrepet tid det siste året. Det føles rett og slett ut som om døgnet har skrumpet inn og alt jeg sitter igjen med er ikke stort mer enn en knippe minutter til egen disposisjon. Og mindre skal det bli, men mer om det senere.

Alt jeg faktisk kan si er at jeg egentlig burde sittet med nesen dypt ned i en eller annen pensumbok om norrøn grammatikk, men jeg tok meg faktisk litt tid til å skrive et kort innlegg. Slik at dere ikke tror jeg har gitt opp helt med skrivingen. For jeg har ikke det, det har bare vært andre prioriteringer som har vært mer nødvendige og ønskelig å gjøre.

Men ja, skriving er noe jeg vil drive med; enten her på bloggen, eller på en av mine andre prosjekter. Men nå strekker desverre ikke tiden seg til i de baner. allikevel er det bare snakk om et tidsspørsmål før jeg kan tenke mer i disse baner. Eksamenstida nærmer seg slutten og sommerferien kryper behagelig sakte, men sikkert nærmere meg og mitt. Det skal blir godt. Da har jeg litt tid til å skrive. Planen er å bruke første delen av sommerferien til å skrive på krimboka mi. Målet er rett og slett å komme så langt som mulig før sensommeren griper tak i både meg og fritida mi.

Så til alle dere; jeg ønsker alle dere i samme situasjon som meg lykke til med eksamen o.l. Til dere andre; nyt vårværet og tiden som dere har til rådighet!

-Sindre

Hobbyfilosofi V

Jeg liker å tenke. Eller, det varierer. Jeg må nok si at det beror på situasjonen. Filosofere derimot, det er vel et bedre ord å bruke i denne sammenhengen. Det å kunne tenke på noe, si noe, rett og slett bable i vei om hva som helst uten at det på noen som helst måte kan bli sett på som seriøst, er en veldig fin følelse.
Jeg sitter sjeldent med en løsning på verdensproblemer. Det får noen andre og mer kvalifiserte personer ta seg av.
Ikke engang generelle og samfunnsvennlige problemer ser ut til å streife meg og mitt. Kanskje like greit det og.

Jeg tok jo for meg kannibalisme i et innlegg for en stund siden. Ikke bare det, jeg dro den nok litt lenger enn mange andre pleier å gjøre. Det skal jeg gjøre nå også.

Det er jo ikke noe særlige det med drukning. En makaber måte å dø på, spør du meg. Allikevel, her i Sindreland, føler jeg at noe er usagt på dette emnet. Jeg har i hvert fall ikke sagt alt jeg vil tydeligvis. For hvis man tenker på det, så unner man vel ingen en drukningsdød. Så min problemstilling er: Vil personen som drukner ha det “bedre” hvis han egentlig var veldig veldig tørst?

Jeg bare spør. Eller nei, ikke det heller. Jeg tenker bare høyt.

-Sindre

Første kapittel i en kriminalroman.

Heisann og takk for sist. Det er blitt en stund siden sist, og det beklager jeg. Hvis noen i det hele tatt bryr seg da vel og merke. Men ja, her kommer jeg med et nytt innlegg. Og det er fra en av kriminalromanene jeg skriver på nå. Sjøl er jeg veldig fornøyd med planleggingen av denne boka, jeg har kommet veldig langt og har veldig mye på plass sånn plotmessig. Så nå mangler jeg rett og slett bare å få hele historien nedskrevet på papir. Så da håper jeg at dere synes det her ser spennende ut. For jeg gleder meg til å bli ferdig med den. Men ja, dette kapittelet er under arbeid og er kun et førsteutkast, så forandringer vil komme til å skje. Kanskje store, kanskje små. Dere er hjertelig velkommen til å kommentere det også. Tar gjerne imot feedback, både positivt, men kanskje mest negativt. En kjent forfatter har sagt at de bedre bøkene er de med minst feil. Så slå dere løs og kommenter på alt dere ikke skjønner osv. Så da mangler jeg bare å si lykke til. Både til dere og ikke minst til meg.

1.
To vinglass lå blant alt det andre rotet på gulvet. Alt i en symbolsk setting. En av de tre åstedsgranskerne tok bilder av glassene. De resterende to hadde fokus på hvert sitt objekt med kameralinsene sine. Alle objektene med sin historie å fortelle og hvert sitt synspunkt på hva som har skjedd.
Mordetterforsker Fredrik Mork sto og så utover rommet. Han prøvde å skaffe seg en oversikt. Alt der ville gi ham et svar på hva som hadde skjedd, han måtte bare se nøye nok etter. Lyset fra politibilene skar gjennom et regnvått vindu og ga hele rommet et blålig skjær. På spisebordet lå restene etter et måltid. Taco. Fra spisebordet hadde det som var igjen av en vinflaske dryppet ned på teppet.
Diverse pynteting lå spredd utover gulvet. Alt i fullstendig kaos, med mindre du var en mordetterforsker, da lå alt der det skulle ligge. Mork la merke til at bilder, lysestaker og diverse bøker lå i en slik ordning at det viste at noen hadde blitt dyttet inn i reolen hvor alt engang hadde stått. Et lite bord mellom reolen og sofaen fortalte ham at den som hadde blitt slengt inn i reolen prøvde å finne noe å forsvare seg med der. Noen blomster som lå like ved bordet og en knust vase på motsatt side av rommet tilsa at personen fant noe, men at vasen ikke traff. Det var antageligvis det ene forsøket hun hadde til å komme seg unna med livet i behold. Morderen var antageligvis over personen før vasen traff veggen. Henne, det var en kvinne. Ingen mann pyntet huset sitt på denne måten. Dessuten var det bare damesko i gangen. Et par sko i en annen størrelse enn de andre i gangen tilsa at hun hadde besøk fra en annen kvinne og at ingen av dem ikke har forlatt leiligheten. Store mengder blod lå henholdsvis på to steder, med trekkmerker fra begge stedene og inn på soverommet. Ut i fra blodmengden var begge døde før de ble flyttet på. Blodet var veien videre, den røde løperen til hovedscenen. Åstedsgruppa fortsatte sin bildetakingsrunde.
En person stilte seg bak Mork.
”Har du allerede løst saken, Mork?”
”Hva tror du?”, svarte han med ryggen til stemmen bak.
”Innimellom er det ikke godt å vite. Du har en usedvanlig evne til å løse sakene med minimale bevis. Noen av oss… ” Personen stilte seg ved siden av Mork. ”… spesielt jeg lurer på hvordan du gjør det? Det er nesten så jeg tror du er synsk.”
Mork vred hodet mot høyre og stirret rett inn i et par brune øyne. I et kort utpust snek et lite ”ha” seg frem. ”Ja, jeg kan melde meg på den neste sesongen av jakten på den sjette sans.”
Politioverbetjent Espen Finka viste et sett med snusnedslitte tenner etterfulgt av en hes latter.
”Jeg tror du kunne ha gjort det like bra som de som er med. Mye rart som er med der altså. Mange tullinger. Du ville ha glidd rett inn.”
Mork svarte ikke på uttalelsen. Han hadde nok med å gå over rommet på jakt etter alt som kunne gi ham flere hint om hvordan og kanskje til og med hvorfor han, som mordetterforsker, stod her. Mork så etter om noen av veskene var tømt. Det var de ikke. TV, stereo og data var ikke tatt, ingen skap eller skuffer var tømt. Ikke et ran, noe det heller ikke føltes ut som. Der var det magefølelsen som slo inn. Men hva kunne det være da? Sjalusi? Hevn? Noen av de andre dødssyndene? Mork studerte hele rommet, brøt det ned helt til den minste detalj. Gikk igjennom del for del og satte det opp mot det helhetlige. Ingenting. Det var ingenting her som kunne hjelpe ham med det spørsmålet som svirret rundt i hodet hans; hvorfor? Han visste at det ikke var like lett og finne et hvem uten et hvorfor. Hadde de en hvem kunne hvorfor komme helt av seg selv, men så lenge de ikke hadde veldig mye å gå etter, begynte han derfor i den enden.
”Har du et navn på hun som bor her?”
Mork tok til å gå mot blodet, den røde løperen. Åstedsgranskernes kamerablitser fikk han til å føle seg som en kjendis på vei inn til en utdeling eller noe sånt. Bak seg kunne han høre at Finka bladde i en notisblokk.
”Utnes. Maria. 28 år. Har bodd her litt over to og et halvt år. Har ikke noe rulleblad. Vel, det er alt.”, sa Finka og bladde gjennom noen flere ark i notisblokken sin for å forsikre seg om at han ikke hadde oversett noe.
Mork nikket for å vise at han har fått det med seg.
”Og den andre kvinnen? Har dere noe på henne?”
”Nei dessverre, hun vet vi ingenting om. Ikke noe navn eller noe annet. Men du Mork, det er noe som ikke stemmer helt her. Vi har sett gjennom de veskene her og alle ser ut til å tilhøre Utnes. Det ser rett og slett ikke ut som om hun hadde med seg en veske. Kjenner du en kvinne som ikke har med seg en veske?”
Finka stirret spørrende mot Mork som stod og kikket på et bilde av Maria Utnes som stod sammen med en eldre mann. Antageligvis faren. De hadde mange like ansiktstrekk. Nese, munn, øyne. Mork snudde seg mot Finka når han var ferdig med å studere bildet.
”Ingen veske? Trodde det var obligatorisk å ha med seg.”
Mork så seg litt ekstra rundt om i rommet. Det lå også bare én mobiltelefon på bordet. Morderen må ha tatt vesken med seg, men hvorfor? Hvorfor ville han kun ta med seg hennes og ikke Utnes sin?
Mork gikk over rommet med øynene en gang til. Kunne den være igjen her? Det var en del rot så den kunne jo være under noe av det. Åstedsgruppa fikk beskjed av Finka om å se etter en veske, sånn i tilfelle den fortsatt var her. De spredde seg ut over rommet, tok bilder etter hvert som de flyttet på ting. En fra åstedsgruppa gikk plutselig ned på kne, knipset et bilde og dro frem en veske fra under sofaen.
”Er det denne vi leter etter?”, spurte han og stirret over mot Mork og Finka.
”Ja, det kan nok stemme”, svarte Finka, gikk over rommet og grep tak i vesken. Han trakk opp glidelåsen og tok ut en lommebok.
”Nå har vi et svar på hvem den andre kvinnen er. Hun heter Caroline Frings og er født 1981, i hvert fall ifølge førerkortet hennes.”
Mork tok et skritt til siden og lot to menn fra likhuset bære ut et av likene. Den svarte likposen skjulte personen fra omverdenen. Beskyttet den på en måte. Problemet var at beskyttelsen kom for sent.
Finka skrev navnet over i notisblokken sin og tok frem mobilen sin. Han fiklet med noen knapper før han løftet hånden opp mot øret og det tok ikke lenge før munnen startet å kommunisere med noen i andre enden.

Nå tok Mork sitt første skritt inn i soverommet hvor kvinnene ble plassert etter de var drept. Spørsmål tok til å danne seg i bevisstheten hans. Hvorfor ble de flyttet hit? Hva var grunnen til at det andre rommet ikke var bra nok? Øynene gled over rommet, men stoppet midt på veggen til høyre for ham selv. Det forrige rommet hadde ikke nok veggplass. Det var grunnen. Morderen trengte veggplassen som de bildekledde stueveggene ikke gav ham. Tilfeldigvis var det nok plass like over sengen. På sengen lå den andre kvinnen fortsatt igjen. Morderen hadde plassert kvinnene ved siden av hverandre på sengen. Kvinnen som fortsatt lå igjen på sengen hadde ikke det samme ansiktet som kvinnen på bildet. Dette var Caroline Frings. Hun var plassert slik at hun lå på ryggen, med hendene foldet sammen på magen. Hvorfor hadde morderen lagt de til slik? Stilte han de ut? Mork skrittet over den røde løperen og stilte seg over senga. Øynene hennes var ikke lukket og stirret rett inn i Mork sine. Øynene hadde fått et grålig skjær, men frykten hang fortsatt igjen i pupillene hennes.
”Var begge drept med kniv?”, sa Mork og viftet hånden i retningen av overkroppen til den sengeliggende. Finka hadde nettopp lagt på og var på vei til å legge mobilen i hylsteret på hofta.
”Ja, Utnes hadde fire knivstikk. Tre i magen og ett i brystet. Den andre kvinnen, Frings, hadde derimot kun fått halsen avskåret. Brutalt. Det ser ut som om morderen mislikte de veldig mye. Nok hat til å gjøre det ansikt til ansikt. Morderen må ha stirret begge inn i øynene når livet deres ebbet ut.”
”Eller så ville han gjør det stillest mulig.”, snek Mork inn. Han hadde bodd i en lignende leilighet tidligere, og visste hvor lytt det kunne være. Hvorfor hadde ikke naboene ringt det inn?
”Du, Finka, hvorfor ringte ikke naboene det inn med en gang? De må ha hørt bråket.”
”I leiligheten over bor det ingen for øyeblikket, og de på hver sin side av leiligheten var begge ikke hjemme i tidsrommet for drapet. Men jeg skal sjekke de opp, sånn i tilfelle.”
”Og når var drapstidspunktet?”
Finka skottet over på armbåndsuret sitt.
”Fire til seks timer siden, altså et sted mellom 19.00 og 21.00. Rettsmedisineren skulle komme tilbake til oss med et mer eksakt tidspunkt.”
Magefølelsen til Mork slo inn, og det var ingen god følelse.
”Tror du på tilfeldigheter, Finka? Synes du ikke at disse drapene er bygget på for lite tilfeldigheter?”
Finka svarte ikke. Han visste at dette var noen spørsmål han ikke trengte å svare på, Mork svarte seg selv.
”Drapene skjedde når ingen i leilighetene rundt var hjemme. Dessuten var likene flyttet og arrangert slik at de skulle ligge sånn, og at på til har skrevet noe til en viss person på veggen like over likene. Dette var planlagt. Og det er disse drapstypene som er verst. Vi vet rett og slett ikke om dette vil være det siste drapet eller ikke.”
Mork sto i sine egne tanker og snakket mer eller mindre til seg selv.
”For morderen ville ikke ha skrevet navnet til en annen person på veggen over de to drepte, hvis dette var eneste han ville. Regner egentlig med at dette navnet heller ikke er morderen vår. Har du sjekket det ennå?”,
Mork stirret på veggen. Han visste at det var blod. Nok en gang magefølelsen, men dog. Øynene løp over ordene. Flere ganger. Benjamin Vikrøe: dette er din feil.
Finka kremtet.
”Jeg fikk vakta på stasjonen til å søke opp navnet i databasen vår. Vi hadde ingen der med det navnet. De sjekker det nå opp mot folkeregisteret. Jeg venter faktisk på en telefon derfra når som helst.”
Mork lot blikket gli over ordene nok engang før han lot det falle ned på liket rett under ham. Likets stive øyne stirret fortsatt rett inn i Mork sine. Munnen hennes var så vidt åpen, som om hun var på vei til å si ham noe. Han ventet en stund, men ingenting kom.
Mobilen til Finka tok til å spille fele. Fairytale. Mork hatet den sangen.
”Finka her! Ingenting? Sikker? Pokker! Sjekk om de har noen med det navnet i de andre nordiske landene. Ring når du finner ut noe som helst!”
Finka dro en hånd gjennom det lille håret han hadde igjen. Alder har visse negative tilskudd til hverdagen. Finka påpekte at en person ikke mister hår, det blir bare flyttet til andre steder på kroppen. Stort sett til ørene og nesen. Og Finka hatet det.
Morks øyne møtte Finka sine. Begge sett hadde et uforståelig blikk.
”Det er ingen her i landet som heter Benjamin Vikrøe. Stasjonen skulle sjekke ut navnet i andre land.”, sa Finka mens han tok et par skritt mot det siste liket og skriften over.
Mork skjønte ingenting. Hvorfor ville noen bruke et navn til en person som ikke finnes her i landet? Tankene til Mork ble slått i stykker av ringelyden til Finkas mobil. Finka snudde seg vekk og svarte. Med telefonen inntil øret ble han plutselig mer rakrygget og svarte kun med enstavelsesord.
Etter en liten stund la Finka på og snudde seg mot Mork med et lettere betenkt blikk.
”Ja? Hvem var så dette?”, Mork så spørrende over mot Finka, som skiftet beinstilling, men som fortsatt hadde det betenkte utrykket i ansiktet.
”Vel, Mork, det var PST som ringte. De kommanderte meg mer eller mindre til å møte dem på stasjonen sju i morgen tidlig.”
”Og?”
”Ehm, vel. De sa ikke stort mer enn det. Men har en følelse av at det var på grunn av at jeg fikk stasjonen til å søke opp det navnet på veggen der. De nevnte at overvåkningsteamet deres hadde kommet over at vi søkte på det navnet. Så sa de ei tid og et sted, deretter la de bare på. Og det var det.”
Mork skjønte plutselig at de kanskje fisket i noen andres dam. Finka fikk plutselig inn en ny samtale og Rybaks fele tok til å spille igjen.
”Kom deg hjem og få deg litt søvn, Mork. Du skal bli med meg på møtet med PST i morgen! Åstedsgruppa fikser resten her.”, sa Finka pekende på Mork før han snudde seg på hælen og gikk ut av leiligheten med mobilen inntil øret.
Ute danset regnet på asfalten. Gatelysene sto å lyste opp Nedre Møllenberg gate mens Mork så at Finka satte seg inn i priusen sin og hvinte av gårde mot sentrum. Mennene fra likhuset passerte Mork nok engang. En ny likpose ble båret ut i regnværet. Regnet hadde begynt å avta litt, men ikke mye. Mork trakk frakken litt mer rundt seg når en bitende vind slo inn fra nord. Oktoberkulden snek seg innover byen og Mork var ikke så fornøyd med det. Det er ikke lenge før dette regnet går over til en mer fastere form, tenkte han. Innimellom skulle han ønske at han bodde litt nærmere ekvator, hvor vintertemperaturen ikke strakk seg under tjue pluss.
Mork ble stående ute i regnet å tenke litt. Alt fra den kommende vinteren, drapet og det lille beviset han hadde, men mest på hvem Benjamin Vikrøe kunne være.

-Sindre

Litt nord for helvete, litt sør for himmelen.

Ja, her bor vi. Litt nord for helvete, litt sør for himmelen. Midt i mellom godt, ondt, vondt og verre.
Hva kan vi gjøre? Ingenting. Absolutt ingenting. Alt vi kan gjøre er å leve livet dag for dag. Nyte time for time. Hate minutt for minutt. Elske sekund for sekund. Hver dag bringer noe nytt. En ny time, et nytt minutt og opptil flere nye sekunder. Og alle bør man ta vare på, for de vil bringe deg videre. Føre deg gjennom dagene, gjennom livet.

Hva skal man gjøre av seg i en sånn verden? Sitte stille? Kjempe mot onde kjemper? Eller var det vindmøller? Skal vi la verden flyte av sted? La fremtid bli fortid uten at vi gjør noe for å forme den?
Verden rundt oss løper fort avgårde. Forrykende fort. Så her prøver vi å følge med, prøver å henge med i de verste svingende. Om man greier det eller ei er helt opp til hver enkelt. Det går ikke an å hoppe på en bølge i stille vann. Det går heller ikke an å sveve på en sky på en skyfri himmel. Sånn er det bare. Man styrer sin egen båt, det ene alene seg sjøl alt står på. Verden rundt oss er hva vi gjør den til. Til en hvis grad vel og merke. Noe styrer man sjøl, noe er verre å kontrollere, noe er til og med helt umulig å gjøre noe som helst med. Er det dette man kaller frihet i en boks?
Men tro på Peer Gynt når han sier;
“Jeg er ikke bundet; det er ikke verre-;
det hele er, så å sie, privat;
jeg kan gå som jeg kom; min hest står parat;
kort sagt, jeg er situasjonens herre.”
Her vet Peer hva han snakker om. Det å være sin egen mester er i bunn og grunn viktig for å kunne stole på seg sjøl. Hvilken person er man hvis man ikke tror på seg sjøl?
Denne verdenen setter noen krav for oss. Legger lista opp. For noen altfor lavt, for andre altfor høyt. Vi kan enten be om trampeklapp fra publikum for å ta sats eller vi kan la lista stå urørt og hoppet uprøvd. Livet vil fortsatt gå sin gang.
Nå høres det ut som om jeg er veldig melankolsk og dyp. Kanksje jeg tar i bruk altfor mange klisjeer, men jeg sier i hvert fall sannheten. Sjøl om den er inntullet i språklig mikkmakk er den fortsatt sann.
Jeg skal ikke ljuge, jeg har det utrolig fint om dagen. Jeg seiler min egen båt. Jeg ber om trampeklappen. Jeg tar dag for dag, setter en fot foran den andre og fyller boksen helt opp til randen med min frihet. Hver dag er fylt med fremtidige minner. Mine dager har vært fylt med mye jeg vil huske lenge. Det håper jeg dere har også. Og at de er like gode som mine!

Det er her vi må bygge våre slott, med våre håp og drømmer som grunnmur. Her skal vi og våre barn vokse opp. Her er et åpent hav, hvor din og andres båter blir styrt i hytt og pine. Her litt nord for helvete, litt sør for himmelen.

-Sindre

Et sett med noen gode sitater..

Innimellom når man sitter og egentlig burde gjøre noe, som jeg gjør nå, så pleier man heller å sitte å surfe litt på nettet. lese aviser, sjekke etter nye facebookoppdateringer, finne nye og morsomme filmer på youtube, sjekke mail og noen skriver kanskje et innlegg til en blogg. jeg har alltid likt sitater. Morsomme, intellektuelle, dype og dumme. Og nå skal jeg fritt oversette noen av de jeg synes aller mest om per nå!

“Å spørre en forfatter hva han synes om kritikere, er som å spørre et gatelys hva han synes om hunder” – Christopher Hampton

“Sloss aldri med en gris. Dere begge vil bli skitne, men grisen vil faktisk like det” – Cale Yarborough

“Det blir sagt at man lærer noe hver dag, sant det, men i de aller fleste tilfellene er det på grunn av at det man lærte dagen før var feil.” – Bill Vaughan

“Ikke vær redd for å le av dine egne vitser, for alt du vet kan du jo gå glipp av å le av århundrets vits” – Dame Edna Everage

“Når en person ikke lenger kan le av seg selv, er det på tide at andre ler av ham” – Thomas Szasz

“Sjøl om du ikke er på den riktige veien i livet, vil du bli overkjørt hvis du bare sitter der” – Will Rogers

“Jeg vil heller leve med et godt spørsmål enn med et dårlig svar” – Aryeh Frimer

-Sindre

Hobbyfilosofi IV

Fruktkurver er en genial idè. For det gir deg muligheten til å sende frukt i posten uten å blitt sett på som gal. Hvis du for eksempel kun sender epler, vil jo den du sender det til si “Hva i h******!”.. Men hvis du sender det i en fruktkurv; “Å, så koselig…!”.. Så i dette tilfelle vil da en kurv være x-faktoren som gjør at hele instansen faktisk blir av en positiv opplevelse. Men hvorfor kan jeg ikke egentlig bare sende litt frukt uten en kurv? Man kan jo ikke gå rundt med en kurv, sånn i tilfelle man vil sende frukt til noen. Det ville jo bare sett dumt ut, sant?

Har du noen gang stått og sett ned i en barnevogn og plutselig sagt “Hva i helvete er det der?”….. Ikke jeg heller, så vidt jeg vet. Ikke ville det ha vært særlig høflig om jeg hadde gjort det heller. Men jeg ser på meg sjøl som en høflig person, og vil enten si det senere når foreldrene og barnevogna er langt borte, eller så vil jeg si det inne i meg. Men hvis det er et sånt barn som gir folk mareritt, da kan det hende munnen sier en ting før hodet får tenkt seg om.

Er det noen av dere som faktisk har tenkt på hvordan vitaminene er navngitt? Det er som om de begynte med A, så over til B, hvor de plutselig fikk det for seg at her må vi virkelig utnytte denne bokstaven. B1, 2, 3, 5, 6, 7,9, 12.. Samtidig så ser det ut som om de ikke er helt klar over tallrekken, for de har jo hoppet over 4, 8, 10 og 11. Men som vi snart skal se, så er det ikke bare på tall hvor ting er litt ute av system. For nå fortsetter de med vitamin C, og D. 2 til 4 av alle ting. Så har vi E. Så oppdager de at de faktisk bare har igjen én. Jeg vedder på at de tenkte på hvorfor i all verden de tok så mange på B og D. Med alle disse problemene i hode, ser det igjen ut som om det har gått i surr for de nok engang. For nå hopper de over en del og gir den siste vitaminen bokstaven K. Denne vitaminoversikten er omtrent like systematisk som en maurtue i brann.

-Sindre