Latest Entries »

Hallelujah 2012.

Det hjelper ikke å be til gud om all slags mulig egne fremtidsvisjoner og et godt 2012 dersom du sitter bakerst i en forelesningssal og knipser sammenrulla buser fra din egen nese utover salen. Det er sant. Jeg har prøvd og ingenting av det jeg har bedt om har gått i oppfyllelse. Nå skal det jo nevnes at jeg ikke satsa hele dette året på at han i den øverste etasjen skulle ta meg under vingen sin. Kanskje like greit å ha en plan B, bare sånn i tilfelle. Eller kanskje best av alt; ikke ha noen i det hele tatt.

Jeg har runda 23 år. 23 herlige og forjævlige år på en og samme tid. Når begynner forresten voksenalderen? Det har jeg alltid lurt på. Kanskje jeg bare våkner en dag og oppdager at jeg er voksen. Ingen heads up, man blir bare kastet ut i det som den gangen man kom til denne verdenen. Takk, værsågod, bare hyggelig.

Men ja, plan. Hvem kommer seg i det hele tatt gjennom livet ved hjelp av plan A? Eller til og med plan B? Ingen, absolutt ingen. Så hvorfor ta seg bryet å planlegge? Man vet jo at man kommer til å måtte forandre planen. Fra dag til dag. Fra time til time. Allikevel føles det betryggende å ha noe å lene seg på. En ramme for livet. Sjøl i en labyrint er det til og med noe å følge etter. Hva gjør man dersom man ikke har noe som helst rundt seg? Fritt fall i et vakuum av tomhet.         

“Sjøl om du ikke er på den riktige veien i livet, vil du bli overkjørt hvis du bare sitter der” (-Will Rogers). Han har sjølsagt helt rett i det han sier. Det finnes ingen grunn til bare å stoppe opp. Verden går videre med eller uten deg, så man kan like gjerne henge seg på. Tenk om det er noe godt rundt neste sving. Positivitet kalles det visst. Tror jeg har noe sånt liggende et sted. Kanskje det er greit å finne det frem igjen. Ha det liggende på et mer lettligjengelig sted i ukene som kommer. Det er jo tross alt starten på et helt nytt år. La oss bare håpe mayaene ikke har rett, skulle gjerne ha sett hva 2013 har å tilby når den tid kommer. Men først; 2012. Jiihaa!

-Sindre

Reklamer

Mitt lille land…..

Mitt lille land,
et lite sted der en håndfull fred slengt ut
blant vidder og fjord
Mitt lille land,
der høye fjell står plantet mellom hus,
og mennesker og ord.
Der stillhet, og drømmer gror.
Som et ekko,
i karrig jord.

Mitt lille land,
der havet stryker mildt om rygg,
som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land,
der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst.
mens natten,
står blek og tyst.

Sitater er noe alle har en viss kjennskap til, enten om man siterer sin mor eller far, eller andre store personligheter som Gandhi og Churchill.
Men hvorfor liker vi sitater? Hvorfor har det seg sånn at det noen har sagt får en innflytelse over enkeltmennesker? Jo, for hvert enkelt sitat har et poeng; enten dumt, morsomt, smart eller til og med dypt. Det er nettopp disse poengene som når ut til hver enkelt på hver sin særegne måte.
Sjøl har jeg en stor forkjærlighet til kløktige sitater, altså de som er gjennomført geniale fra første til siste ord. Så her får dere et knippe sitater fritt oversatt til norsk fra deres undertegnende.

– «Det er bedre å sitte ned og holde kjeft og la andre tro du er dum enn å si noe og fjerne all tvil» – A. Lincoln

– «Sinnssykhet: Å gjøre den samme tingen om og om igjen i håp om et annerledes resultat» – A. Einstein

– «Logikken vil ta deg fra A til Å, men fantasien kan ta deg hvor som helst» – A. Einstein

– «Heldig er han som aldri forventer noe som helst, for han vil aldri bli skuffet» – A. Pope

– «Ett eneste spørsmål kan ha større innflytelse enn tusen uttalelser» – B. Bennett

– «En oppfinner er rett og slett en person som ikke tok utdannelsen sin seriøst nok» – C. F. Kettering

– «Å le av sine egne feil kan forlenget livet, å le av andres feil kan muligens forkorte det» – C. Hightower

– «En direkte bruk av makt er ikke en god fremgangsmåte for problemløsing, og det blir stort sett bare tatt i bruk av små barn og store nasjoner» – D. Friedman

-Sindre

Research..

Ja, researchen er igang og jeg storkoser meg. Det er enda kulere enn jeg kunne ha sett for meg. Jeg var på besøk på politistasjonen midt i forrige uke for en omvisning. Mye spennende som ble sagt og som jeg kunne se. Dessuten er det kuleste at de har kalt opp møterommene sine etter detektiver. Nice!
Førstkommende tirsdag skal jeg igjen til stasjonen, men denne gangen skal jeg snakke med sjefen for voldsavsnittet. Det gleder jeg meg bra mye til. Da skal jeg få svar på det jeg lurer på angående det de driver med og få satt på plass hvordan alt henger sammen.

Det er en grunn til at jeg mener det er viktig å gjøre denne typen research, og det er på grunn av troverdigheten jeg ønsker få frem i boka mi. Det å skape en realistisk virkelighet, altså at det jeg skriver har de detaljene som gir boka en mer utfyllende dybde er noe jeg ønsker. Jeg tror rett og slett at dette vil løfte boka mi opp noen hakk! Jeg håper det.

Så boka kommer seg. Historieforløpet mitt er ferdig planlagt og alt som mangler er detaljene og skrivinga. Og ikke om så altfor lenge er jo også detaljene på plass. Da er det en ting som mangler. Jeg gleder meg mer noen gang før til å fortsette med skrivinga.

-Sindre

Ser man det, ser man det… Over en måned siden siste innlegg er ikke noe særlig skal jeg være ærlig. Man skulle nesten tro jeg har slutta å skrive på bloggen. Det er sant, i hvert fall for en kort periode.
Det er mange grunner til at jeg ikke har fått skrevet noe den siste perioden. Og alle fungerer bra som en unnskyldning.
Jeg har fått et helt annet forhold til begrepet tid det siste året. Det føles rett og slett ut som om døgnet har skrumpet inn og alt jeg sitter igjen med er ikke stort mer enn en knippe minutter til egen disposisjon. Og mindre skal det bli, men mer om det senere.

Alt jeg faktisk kan si er at jeg egentlig burde sittet med nesen dypt ned i en eller annen pensumbok om norrøn grammatikk, men jeg tok meg faktisk litt tid til å skrive et kort innlegg. Slik at dere ikke tror jeg har gitt opp helt med skrivingen. For jeg har ikke det, det har bare vært andre prioriteringer som har vært mer nødvendige og ønskelig å gjøre.

Men ja, skriving er noe jeg vil drive med; enten her på bloggen, eller på en av mine andre prosjekter. Men nå strekker desverre ikke tiden seg til i de baner. allikevel er det bare snakk om et tidsspørsmål før jeg kan tenke mer i disse baner. Eksamenstida nærmer seg slutten og sommerferien kryper behagelig sakte, men sikkert nærmere meg og mitt. Det skal blir godt. Da har jeg litt tid til å skrive. Planen er å bruke første delen av sommerferien til å skrive på krimboka mi. Målet er rett og slett å komme så langt som mulig før sensommeren griper tak i både meg og fritida mi.

Så til alle dere; jeg ønsker alle dere i samme situasjon som meg lykke til med eksamen o.l. Til dere andre; nyt vårværet og tiden som dere har til rådighet!

-Sindre

Hobbyfilosofi V

Jeg liker å tenke. Eller, det varierer. Jeg må nok si at det beror på situasjonen. Filosofere derimot, det er vel et bedre ord å bruke i denne sammenhengen. Det å kunne tenke på noe, si noe, rett og slett bable i vei om hva som helst uten at det på noen som helst måte kan bli sett på som seriøst, er en veldig fin følelse.
Jeg sitter sjeldent med en løsning på verdensproblemer. Det får noen andre og mer kvalifiserte personer ta seg av.
Ikke engang generelle og samfunnsvennlige problemer ser ut til å streife meg og mitt. Kanskje like greit det og.

Jeg tok jo for meg kannibalisme i et innlegg for en stund siden. Ikke bare det, jeg dro den nok litt lenger enn mange andre pleier å gjøre. Det skal jeg gjøre nå også.

Det er jo ikke noe særlige det med drukning. En makaber måte å dø på, spør du meg. Allikevel, her i Sindreland, føler jeg at noe er usagt på dette emnet. Jeg har i hvert fall ikke sagt alt jeg vil tydeligvis. For hvis man tenker på det, så unner man vel ingen en drukningsdød. Så min problemstilling er: Vil personen som drukner ha det «bedre» hvis han egentlig var veldig veldig tørst?

Jeg bare spør. Eller nei, ikke det heller. Jeg tenker bare høyt.

-Sindre

Ja, her bor vi. Litt nord for helvete, litt sør for himmelen. Midt i mellom godt, ondt, vondt og verre.
Hva kan vi gjøre? Ingenting. Absolutt ingenting. Alt vi kan gjøre er å leve livet dag for dag. Nyte time for time. Hate minutt for minutt. Elske sekund for sekund. Hver dag bringer noe nytt. En ny time, et nytt minutt og opptil flere nye sekunder. Og alle bør man ta vare på, for de vil bringe deg videre. Føre deg gjennom dagene, gjennom livet.

Hva skal man gjøre av seg i en sånn verden? Sitte stille? Kjempe mot onde kjemper? Eller var det vindmøller? Skal vi la verden flyte av sted? La fremtid bli fortid uten at vi gjør noe for å forme den?
Verden rundt oss løper fort avgårde. Forrykende fort. Så her prøver vi å følge med, prøver å henge med i de verste svingende. Om man greier det eller ei er helt opp til hver enkelt. Det går ikke an å hoppe på en bølge i stille vann. Det går heller ikke an å sveve på en sky på en skyfri himmel. Sånn er det bare. Man styrer sin egen båt, det ene alene seg sjøl alt står på. Verden rundt oss er hva vi gjør den til. Til en hvis grad vel og merke. Noe styrer man sjøl, noe er verre å kontrollere, noe er til og med helt umulig å gjøre noe som helst med. Er det dette man kaller frihet i en boks?
Men tro på Peer Gynt når han sier;
«Jeg er ikke bundet; det er ikke verre-;
det hele er, så å sie, privat;
jeg kan gå som jeg kom; min hest står parat;
kort sagt, jeg er situasjonens herre.»
Her vet Peer hva han snakker om. Det å være sin egen mester er i bunn og grunn viktig for å kunne stole på seg sjøl. Hvilken person er man hvis man ikke tror på seg sjøl?
Denne verdenen setter noen krav for oss. Legger lista opp. For noen altfor lavt, for andre altfor høyt. Vi kan enten be om trampeklapp fra publikum for å ta sats eller vi kan la lista stå urørt og hoppet uprøvd. Livet vil fortsatt gå sin gang.
Nå høres det ut som om jeg er veldig melankolsk og dyp. Kanksje jeg tar i bruk altfor mange klisjeer, men jeg sier i hvert fall sannheten. Sjøl om den er inntullet i språklig mikkmakk er den fortsatt sann.
Jeg skal ikke ljuge, jeg har det utrolig fint om dagen. Jeg seiler min egen båt. Jeg ber om trampeklappen. Jeg tar dag for dag, setter en fot foran den andre og fyller boksen helt opp til randen med min frihet. Hver dag er fylt med fremtidige minner. Mine dager har vært fylt med mye jeg vil huske lenge. Det håper jeg dere har også. Og at de er like gode som mine!

Det er her vi må bygge våre slott, med våre håp og drømmer som grunnmur. Her skal vi og våre barn vokse opp. Her er et åpent hav, hvor din og andres båter blir styrt i hytt og pine. Her litt nord for helvete, litt sør for himmelen.

-Sindre

Innimellom når man sitter og egentlig burde gjøre noe, som jeg gjør nå, så pleier man heller å sitte å surfe litt på nettet. lese aviser, sjekke etter nye facebookoppdateringer, finne nye og morsomme filmer på youtube, sjekke mail og noen skriver kanskje et innlegg til en blogg. jeg har alltid likt sitater. Morsomme, intellektuelle, dype og dumme. Og nå skal jeg fritt oversette noen av de jeg synes aller mest om per nå!

«Å spørre en forfatter hva han synes om kritikere, er som å spørre et gatelys hva han synes om hunder» – Christopher Hampton

«Sloss aldri med en gris. Dere begge vil bli skitne, men grisen vil faktisk like det» – Cale Yarborough

«Det blir sagt at man lærer noe hver dag, sant det, men i de aller fleste tilfellene er det på grunn av at det man lærte dagen før var feil.» – Bill Vaughan

«Ikke vær redd for å le av dine egne vitser, for alt du vet kan du jo gå glipp av å le av århundrets vits» – Dame Edna Everage

«Når en person ikke lenger kan le av seg selv, er det på tide at andre ler av ham» – Thomas Szasz

«Sjøl om du ikke er på den riktige veien i livet, vil du bli overkjørt hvis du bare sitter der» – Will Rogers

«Jeg vil heller leve med et godt spørsmål enn med et dårlig svar» – Aryeh Frimer

-Sindre

Hobbyfilosofi IV

Fruktkurver er en genial idè. For det gir deg muligheten til å sende frukt i posten uten å blitt sett på som gal. Hvis du for eksempel kun sender epler, vil jo den du sender det til si «Hva i h******!».. Men hvis du sender det i en fruktkurv; «Å, så koselig…!».. Så i dette tilfelle vil da en kurv være x-faktoren som gjør at hele instansen faktisk blir av en positiv opplevelse. Men hvorfor kan jeg ikke egentlig bare sende litt frukt uten en kurv? Man kan jo ikke gå rundt med en kurv, sånn i tilfelle man vil sende frukt til noen. Det ville jo bare sett dumt ut, sant?

Har du noen gang stått og sett ned i en barnevogn og plutselig sagt «Hva i helvete er det der?»….. Ikke jeg heller, så vidt jeg vet. Ikke ville det ha vært særlig høflig om jeg hadde gjort det heller. Men jeg ser på meg sjøl som en høflig person, og vil enten si det senere når foreldrene og barnevogna er langt borte, eller så vil jeg si det inne i meg. Men hvis det er et sånt barn som gir folk mareritt, da kan det hende munnen sier en ting før hodet får tenkt seg om.

Er det noen av dere som faktisk har tenkt på hvordan vitaminene er navngitt? Det er som om de begynte med A, så over til B, hvor de plutselig fikk det for seg at her må vi virkelig utnytte denne bokstaven. B1, 2, 3, 5, 6, 7,9, 12.. Samtidig så ser det ut som om de ikke er helt klar over tallrekken, for de har jo hoppet over 4, 8, 10 og 11. Men som vi snart skal se, så er det ikke bare på tall hvor ting er litt ute av system. For nå fortsetter de med vitamin C, og D. 2 til 4 av alle ting. Så har vi E. Så oppdager de at de faktisk bare har igjen én. Jeg vedder på at de tenkte på hvorfor i all verden de tok så mange på B og D. Med alle disse problemene i hode, ser det igjen ut som om det har gått i surr for de nok engang. For nå hopper de over en del og gir den siste vitaminen bokstaven K. Denne vitaminoversikten er omtrent like systematisk som en maurtue i brann.

-Sindre

I juletider får man tid til å sette seg ned og tenke over hverdagen. Fundere på året som har gått og året som kommer. Tankene spinner og verdensproblemer ser ut til å være svært enkle, så enkle at det føles ut som om de bør tilhøre en rebusbok for barn under seks år.
Men ja, mangt et verdensproblem har sett sin undergang over kaffekoppen på morgenkvisten. Problemet er at disse løsningene sjeldent ser dagens lys.
Jeg sitter som regel aldri og løser verdensproblemer, verken om morgenen eller om kvelden. De får alle dere andre ta dere av. Jeg får heller ta for meg mindre viktige ting. Rett og slett de uvesentlige tingene, for det er det jeg er flink til å filosofere over, altså de tingene som ikke kommer til å redde verden. Det eneste som det jeg tenker over kan redde er en eller annens kjedelige og ellers lite underholdende dag..

Som for eksempel, hver gang jeg tar meg sjøl i å undersøke en lukt, kommer jeg alltid frem til at det ikke er noe positivt. Det er i hvert fall sjeldent. Som regel er det såpass negativt at det fortrenges, sånn at når jeg kommer opp i en lignende situasjon senere har jeg glemt det som har skjedd tidligere, og da bærer det inn i samme runddansen igjen. Man skulle tro at jeg lærte etter de første femten gangene, men neida. Sånn fungerer jeg. Rart det der egentlig..

En annen ting jeg har tenkt over er visse språklige begreper man kanskje ikke tenker så mye over ellers i hverdagen, men som på mange måter er ganske så finurlig. Ta for eksempel ordsamlimgen «på en måte». Egentlig betyr det ingenting. Den er rett og slett bare en språklig fyllmasse man bruker blant annet når man ikke helt greier å forklare en ting. «Du går på en måte sørover, men det føles nordover. Det er på en måte dit du skal, men det er ikke alltid like enkelt å komme dit på en måte.» – Do you cath my drift?
Det finnes antageligvis veldig mange flere sånne språklig fyllmasser enn det man egentlig tror. Men det er jammen meg greit å ha disse de gangene man føler at setningen mangler en forvirrende avslutning. Så stort sett er det ikke noe farlig å bruke sånne ordsamling. Bortsett fra når du skriver det etter visse ting, som for eksempel «jeg elsker deg» eller «du kommer til å overleve»..
Så sånn fra tid til annen er det faktisk lurt å tenke over dine valg av ord før du finner det for godt å la munnen overlevere ditt budskap…!

-Sindre