Category: Kinaturen


Nå som sommerferien er over og skola skal til å begynne, har jeg visst tid til å skrive litt igjen! Fine greier!

Først og fremst vil jeg jo kunne legge fra meg noen ting før jeg fortsetter med noe nytt. Sånn som kinaturen. Problemet er at hvis jeg skal skrive alt jeg har lyst til å skrive om fra Kina, så har jeg materiell til langt ut i oktober. Derfor skal jeg komme med en siste rest av det jeg mener det som er mest verdt å fortelle. Sjøl om det i stor grad baseres på at man har vært borti det sjøl, så skal jeg prøve å formidle det slikt at dere synes det var verdt å lese, kanskje til og med bittelitt morsomt…

Kulturmessig er Norge og Kina så langt fra hverandre som mulig. I Norge er prisene i butikkene spikret fast, mens i Kina går det an å prute på det aller meste. Sjøl var jeg ikke så veldig flink på akkurat dette punktet, men jeg fikk se en side av min bror som jeg aldri har sett før. For innimellom så det nesten ut som om de han hadde kjøpt ting fra nesten var på gråten. Jeg tror han har skjønt dette «spillet» mer enn meg, for de jeg dro fra smilte fra øre til øre. Kan ikke skjønne hvorfor…..

Ellers så kan du ikke forvente å kunne komme deg på en do med et klosett mens du er der nede. Hadde mange tilfeller hvor jeg åpnet opp døra(om det i det hele tatt var en dør der), og kikket rett ned i et hull i gulvet. Mang en følelse veltet frem i meg, mest latter, men det kun vel kanskje ha hørt litt rart ut for personen i luka ved siden av. Det å finne balansen når man skal bommelomme er ingen enkel sak skal jeg fortelle deg. I hvert fall ikke hvis du sitter på et tog som hopper opp og ned som om det kjørte på en traktorsti. Samtidig så innser du at muligheten for å finne et form for håndtak på slette vegger er minimal. Man trener fiseringsmuskelen i sånne situasjoner altså, det er i hvert fall en ting jeg kan love dere!

Jeg visste at Kina var et ganske disiplinert land, på mange måter, men at dørvakter og parkeringsassistenter skulle ha mer disiplin enn det norske militæret forundret meg litt egentlig. Så hvis du, Grete Faremo, tilfeldigvis leser dette og ikke har noen veldig store planer for fremtiden; se litt på akkurat dette.
Grete Faremo er forsvarsministeren vår sånn «ved veien» eller hvordan dere hippe folk sier det om dagen. (Og kom ikke hit å si meg at jeg ikke er flink til å komme med en direkte oversettelse fra engelsk! Bare spør mine engelsklærere..)

Det generelle språkforståelsesproblemet de har kan understrekes ved at jeg på en restuarant bestilte samme retten to ganger, og endte med å få tre forskjellige retter. Hvordan er egentlig det mulig? Maten var jo ikke aller verst, så jeg klager ikke, jeg bare lurer på hvordan de fikk det til…

Guider er jo en rase for seg sjøl, men noen er morsomme faktisk. Helt sant. For han vi hadde med oss når vi skulle se diverse ting i en landsby(ca. 8 millioner mnsk.) hundre mil utenfor Bejing som het Xi’an. Det er her man blant annet finner terracotta-statuene. Veldig spesielt å se altså, anbefaler det virkelig! Men uansett, over til saken; guiden. Tenkte jeg skulle gjengi to historier som han fortalte.
Den første gikk ut på at det var en tradisjon i Kina at når man skulle gifte seg, så var det tre forskjellige ringer inne i bildet. ørering, giftering og på engelsk suffering.. (Jeg innser nå at denne historien kanskje ikke var så morsom allikvel, det eneste jeg husket var at guiden lo så han ristet. Han syntes i alle fall den var gøyal.)
Den andre historien han hadde å slå i bordet med var angående bonden som kom til å grave opp et leirhode for en førti år siden. Det viste seg siden at det var en av seks tusen terracotta-krigere. (Er dette noe man kategorisere som flaks?) Og så hadde det seg sånn at etter tjuefem år, når de hadde fått gravet en del opp og gjort et museum rundt hele området, så skulle den amerikanske presidenten komme på besøk. Den samme bonden hadde i mellomtiden blitt kjemperik og populær som autografskriver for funnet sitt. Bill Clinton som presidenten da han ville møte denne mannen som hadde funnet alle disse krigerne. Problemet var at bonden ikke kunne snakke et kløyve ord engelsk (surprise, surprise).. Så da måtte han lære seg litt engelsk. Han greide å lære seg to ting; «Hello, how are you» og forventet at presidenten skulle si; «Good! And you?» slik at bonden kunne svare med «Me too». De hadde prøvd å lære han mer, men det gikk ikke akkurat bra. Så når Clinton kom, så ble bonden så nervøs at når Clinton kom sa han «Hello, who are you?»… «I’m Hillarys husband», svarte han. Desverre for bonden kom til å huske det andre han hadde lært seg…..

Om den siste historien er sann eller ikke vet ikke jeg… Jeg håper det..

Helt til slutt vil jeg bare si at det var en kjempebra tur, og jeg håper at dere andre også en gang i fremtiden setter av litt tid til å ta turen sjøl!

-Sindre

PS! Jeg kan fortsatt ikke fordra spisepinner! Så kjære Kina; SE Å SKAFF DERE NOE SKIKKELIG BESTIKK!

Etter alt man har lært på skola og fått med seg i senere tid, så skulle man tro at en flyplass skulle ha vært stappfull av mennesker i Kina. Folketomme haller var ikke akkurat det jeg trodde jeg kom til å se der. Så feil kan man altså ta.
Flyet vårt la seg inn til Gate 512, jeg gjentar; 512. Vi gikk og hentet bagasjen vår. Derfra tok vi en t-bane til utgangen hvor noen av oss tok en taxi, de litt mer heldige fikk skyss av en vi kjente der nede, jeg var blant de som måtte ta taxi…. Og den raste ut av flyplassområdet i åtti kilometer i timen, sjøl om skiltene på siden viste tjue. Trygt? Tvilsomt….
Trafikken i Kina er et komplekst, spennende/fryktinngytende og et mer enn dødelig system av biler, sykler og fotgjengere i harmoni med hverandre. Som et symfoniorkester av sure blåseinstrumenter, ustemte strykeistrumentseksjoner og en dirigent med parkinsons, men som allikevel greide å presse frem musikk.

At det gikk så bra som det gjorde er et mirakel. Folk sto midt i veien hvor trafikken «snek» seg forbi i over femti kilometer i timen. Har aldri gått så anspent i hele mitt liv(bortsett fra den ene gangen jeg holdt på å gjøre i buksa på XXL ved City syd) som da jeg gikk over veien der borte.
Generelle trafikkregler så ut til å være glemt. Eventuelt aldri lært. Og fra mitt ståsted så det ut til å være de største bilene som hadde forkjørsrett. Allikevel trillet syklene elegant mellom bilene, som om de bare svingte unna vanndammer på en grusvei.

Vi bodde på et elegant hotell litt øst i Beijing med dørvakter, smilende hotellansatte og et gjennomgående fravær av engelsk språkforståelse. Man kunne like gjerne ha snakket norsk.
Utpå dagen fant vi ut at vi skulle spise litt lunsj før vi tok en liten rundtur i nabolaget og så gikk vi innpå KFC, Kenthucky Fried Chicken, eller Kung Fu Chicken som de sjøl kalte det. Vi hadde da nettop reist på andre siden av jordkloden for å spise mat på en amerikansk fast food-kjede! Flotte greier eller hva?

Resten av dagen gikk for det meste i å planlegge dagene som kom. Og vi fikk lagt ned en slagplan og jeg gledet meg veldig til det som kom.

-Sindre

Flyturen østover..

Akkurat nå sitter jeg på hotellrommet mitt, klokka er halv ett om natta og jeg har ment å få med meg en bronsefinale som starter halv tre.. Hvorfor ikke bare skrive et innlegg her for å slå ihjel tida? Jeg har tross alt litt å dele med dere fra denne turen. Og for dere som kjenner meg, vet at jeg ikke har mange dagene igjen før det bærer i vei til Østfold på Landsstevne i Bygdeungdomslaget. Litt tid til å formidle mye tull.
Min store overraskelse her var faktisk at det fantes nett på hotellet, eventuelt nett i det hele tatt. Så har kunnet ta meg noen turer innom nettet en gang i blant. Facebook er blokkert her av en eller annen grunn, allikevel tror jeg at jeg kan gi dere cirka en milliard grunner.
Som sagt er det litt å ta opp og fortelle dere, noe er nyttig, men sjansen for at det er unyttig er større enn du kanskje ville tro. For i mitt filosofiske og forhåpentligvis humoristiske hjørne, kan man ikke regne med en dyptgående moral eller noe annet humbug som dere kanskje kan ta med dere videre i livet… Med mindre du skal til Kina så klart..

Først kan jeg starte med flyturen. Den kan beskrives med et ord; Lang. Vi fløy i noe som føltes som et helt døgn, men som bare varte cirka elleve timer. Der var det snorking foran, snorking bak og surprise surprise; snorking til siden. Heldigvis satt jeg ved et vindu slik at det kun kom fra tre himmelretninger. Heldig jeg. Noe annet som jeg også legge i skuffen for heldige ting var at underholdningssystemet var nede. Det vil si at musikken, en skjerm vi kunne dra opp på siden av setet for å se på film, til og med den lille skjermen over deg hvor du kan se hvor fort du kjører, langt oppi lufta du er osv var ikke tilgjengelig.. Men jeg, Mr. Nesbø og Mr. Hole fikk litt tid sammen slik at det turen kunne bli bittelitt mindre kjedelig..
En vindusplass var knall. Under meg svevte himmelsengene sakte men sikkert mot en solnedgang, og innimellom kunne man se en forminsket verden gå sin vandte gang. Man føler seg plutselig veldig liten der man sitter i et fly en del kilometere opp i lufta, hvor det eneste som skiller deg, fri luft og en sikkert død (med mindre den sekken jeg tok med meg plutselig ble til en fallskjerm) er noen centimetere med metall som igjen er satt sammen av noen skruer, gaffateip, håp og drømmer. Livet er jammen i meg herlig.

Nede på jorda et halvt døgn siden vi lettet fra Gardermoen, ventet to uker med Kina. Og hittil har dagene gått veldig fort. Har faktisk bare igjen to dager her før vi vender nesen hjemover.
Her har jeg opplevd mye spennende, noe kjedelig, noe utrolig, ting jeg aldri vil glemme, og noe skal jeg nå dele med dere!

-Sindre