Category: Novelle


Jeg kunne ikke tro det. Hvem i alle dager var det? Med et forskrekket blikk så jeg ned på Maia, og hun tilbake. Der ute i mørket sprang det en person. En som hadde stått og sett på min datter mens hun sov. Dette kunne jeg ikke la gå. Jeg tok med Maia til stuen, satte henne fra meg på sofaen og satte på Istid 3 på TVen. ”Bli her!”, sa jeg bestemt.
Inne på soverommet mitt fant jeg frem en hagle fra klesskapet og en neve patroner fra en eske på øverste hylle.
Ute etterlot jeg et sett med spor etter meg i det duggfulle gresset. Jeg måtte finne ut hvem denne personen var. Før jeg sprang ut hadde jeg ringt politiet. De var nok allerede på vei. Jeg fikk beskjed om å holde meg inne, låse dørene og vente til de ankom. Det siste brydde jeg meg ikke noe om. Politiet herover var ikke kjent for å være de mest arbeidsomme og den med høyest saksoppklaringsrate. Lommelyktstrålen bante veg gjennom mørket. Det var omtrent her jeg så ham sprang inn blant trærne. Jeg lyste ned på bakken for å se om jeg så noen fotspor, men løp videre inn når jeg ikke fant noe. Trærne strakk seg etter meg i mørket og jeg tvang de vekk med lommelykten. Jeg bodde litt utenfor sentrum og personen som jeg var på jakt etter hadde dermed mye natur i gjemme seg i. Han kunne være hvor som helst. Fortsatt ingen spor. I hvert fall ingen jeg la merke til. Jeg fortsatte innover skogen en stund til, men fant fortsatt ikke noe som tilsa jeg kunne finne og få tak i personen. Bak meg kunne jeg høre en sirene. De var på vei. Kondisjonen min er ikke som den engang var, så jeg måtte stoppe litt opp. Lommelykten søkte etter noe, hva som helst egentlig. Hvor kunne han ha forsvunnet? Her innover er det bare uendelig mengder skog. Et faen snek seg ut mellom den tunge pustingen.
Forbannet over å ikke kunne finne noe som helst tok jeg til å løpe mot huset igjen.. Han kunne jo ikke ha kommet så jævla langt. På veg tilbake igjen gjemte jeg haglen i et skjul ikke så langt fra huset. Sånn i tilfelle jeg ikke rakk frem før politiet. Hvis de så at jeg kom tilbake fra skogen med et våpen ville det antageligvis få konsekvenser. Men å kunne bortforklare at jeg løp etter personen ville bli vanskelig om ikke umulig. Idet jeg kom ut av skogholtet rullet en kjempe av en politimann ut av førersetet og kranglet seg til balanse. På motsatt side av bilen stakk et kjent hode ut av bilen.
Jeg langet rundt huset og inn bakdøren, og rakk akkurat å senke pulsen litt før det banket på døren. Men tydeligvis ikke nok.
”Du fikk beskjed om å holde deg inne i huset, Erik.”
Jeg stirret inn i to ansikt opplyst av utlyset.
”Gjorde jeg? Det må jeg visst ha glemt.”, sa jeg unnvikende og klødde meg i skjegget.
”Tenk på Maia. Hva ville ha skjedd hvis det ble en konfrontasjon?! Lyst på ham med lommelykta til han overga seg? Og ikke tro jeg ikke vet om haglen du antageligvis la igjen i skjulet ditt. Jeg har tross alt kjent deg siden barneskolen, Erik.”
”Jeg kunne ikke vente til du kom, Lars. Han ville for lengst ha vært borte.”
”Vi sendte en annen patrulje bort dit for å se om de så noe.”, svarte han kjapt som om det skulle være et plaster på såret. Det var mer som salt.

Jeg tok et skritt bakover og et til siden i en innbydende manøver. Den over gjennomsnittelige grove betjenten lot Lars gå inn først. Inngangspartiet og videre inn var smal, så betjenten tok en titt på magen som om han analyserte sjansene sine og kom til slutt frem til at han måtte gå inn sidelengs.
Inne i stuen satt Maia fortsatt i sofaen, men hun hadde snudd seg og så på oss når vi kom inn fra gangen. Hun kom seg ut av sofaen og løp mot Lars.
”Heisann, Maia!”, Lars løftet opp Maia og ga henne og god klem. ”.. Som du vokser. Var du så stor sist gang jeg så deg?”
Maia smilte. ”.. Ja, gudfar Lars. Du så meg jo forrige uke. Tror jeg ikke har vokst så veldig mye siden da. Kanskje litt!”. Lars kunne heller ikke holde seg alvorlig når Maia viste frem perleraden med de to manglende fortennene.
”Du må finne senga nå. Ellers blir du vanskelig å ha med å gjør i morgen!”, jeg stirret bort på Maia og Lars.
”Pappa har rett, vet du.”, Lars kysset Maia på pannen og satte hun ned. Maia gikk over til meg og ga meg en klem før hun fortsatte inn mot rommet sitt.
”God natt da, Maia. Sees i morgen!”, sa Lars.
”God natt gudfar Lars. God natt pappa!”
”Natta, prinsesse”, jeg smilte til henne idet hun gikk inn på rommet og jeg la merke til at døren ble satt litt på gløtt.
”Du Tore..” Lars så seg over skulderen til den andre betjenten. ”.. kunne ikke du ha sjekket om den andre patruljebilen har sett noe til denne kikkeren?” Tore forsvant ut utgangsdøren.
”Ikke den mest topptrente typen i avdelingen, men han tar jobben på alvor… og gjør det faktisk veldig bra..”, Lars tok en titt på meg. Det var ingen grunn til ikke å tro på ham.
”Men over til hvorfor vi er her. Fra det du sa, så var det altså en mann som hadde stått og sett på Maia gjennom soveromsvinduet. Så du ham der eller bare på vei inn i skogen, Erik?”
Lars tok frem en notisblokk. Det var kun en reaksjon, for han hadde sagt til meg at han aldri skrev noe i den. Det fikk bare de han spurte til å tenke litt ekstra over det de sier, så lenge de ser at det kan bli loggført.
”Jeg så ham kun idet han sprang inn i skogholtet.”
”Da regner jeg også med at du ikke kan gi en beskrivelse av ham heller. Tror du Maia kan? I morgen vel og merke. Hun skal få sove ut nå.”
”Det skader ikke å prøve. Blir det noen her i natt eller?”
”Hvis du vil kan jeg bli her, men jeg har en følelse av at personen ikke kommer tilbake med det første.”, Lars flyttet tyngden over på det andre beinet og la notisblokken tilbake i jakken igjen som et tegn på at han ikke har noen flere spørsmål av kontekstuell betydning. Munnen min åpnet seg for å gi ham et svar, men lukket seg igjen. Jeg visste ikke om jeg skulle si ja eller nei.
”Bare hvis du har tid altså, Lars. Jeg vil ikke holde deg her hvis du har annet arbeid.”
”Så klart jeg blir her. Du er min beste venn, og vi har kjent hverandre i lang tid. Dessuten så er jeg gudfaren til Maia.”, Lars smilte til meg og jeg tilbake.
”Kaffe?”
”Bare hvis det er fra den jeg kjøpte til deg for gud vet hvor mange år siden..”
En liten latter snek jeg frem i alvoret. De skrittet begge inn på kjøkkenet.
Tore kom etter hvert inn med en oppdatering om at den andre patruljen ikke hadde funnet noen. Han fikk beskjed om at han kunne ta bilen tilbake. ”Jeg blir her i natt, sånn tilfelle personen kommer tilbake. Den grove betjenten snudde seg elegant på hælen og rullet videre ut døren, like etter hørte jeg en bil startet opp og forsvant.
En time og noen kaffekopper senere, ispedd gode barndomsminner og noen av de glemte minnene, fikk jeg beskjed om å finne senga.
”Du ser ut som et vrak, kompis.” Jeg følte meg som et også. ”Gå å få deg litt søvn. Jeg blir her noen timer til, så låner jeg mopeden din og drar tilbake. Høres det greit ut?” Hodet mitt nikket.
”Du og Maia kan komme inn til stasjonen i morgen formiddag. Så kan vi alle gå igjennom hendelsen og får skrevet en rapport.” Hodet mitt fortsatte og nikke.
”Du vet hvor alt er og hvordan det fungerer, så bare føl deg som hjemme.”, påpekte jeg i det den slitne kjøkkenstolen skrek av smerter da jeg reiste meg.
”Den er grei.”
”Og Lars.”, jeg møtte blikket hans. ”Takk for at du ble igjen. Jeg vet at Maia satte pris på det. Ikke minst jeg. Vi snakkes i morgen. God natt”
”God natt, Erik.”
Kaffekokeren ble på nytt startet da jeg nådde frem til soveromsdøren min. Der stoppet jeg opp med hånda på håndtaket og tittet nedover gangen til Maias rom. Hånden slapp taket og jeg gikk over rommet hennes, listet meg inn og satte meg ned i en stol i et hjørne. Hun så ubekymret ut innklemt blant bamser og puter. Før jeg rakk å reagere hadde øynene lukket seg og det var ikke nok kaffe i systemet til å skyve unna trettheten.

”Pappa?” Jeg skottet opp med søvnfylte øyne. Maia sto like foran meg.
”Ja, vennen?”
”Jeg er sulten. Kan du lage pannekaker til meg?”
”Klart jeg kan.”, mumlet jeg mens resten av kroppen prøvde å synkronisere seg med hjernen. Maias ansikt lyste opp og hun tok til å løpe mot kjøkkenet.
”Du kan begynne å finne frem det vi trenger så lenge.”, ropte jeg etter henne. Inne på badet tok jeg en kattevask og stirret på meg selv litt i speilet før jeg gikk til kjøkkenet hvor Maia var godt i gang med forberedelsene.
Etter pannekakene var spist spurte jeg om hun hadde lyst til å bli med på politistasjonen en tur. For å hjelpe gudfar Lars litt.
”Så klart! Gudfar kan trenge litt hjelp han og. Det er ikke veldig lett å fange slemminger hele tiden.”. Maia hadde fortsatt litt syltetøy rundt munnen. Selv kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å beundre henne. Den frykten som øynene bar i går kveld var forduftet og nå så det ut til at det ikke engang hadde skjedd. Jeg grep et tørkepapir og prøvde å ta vekk syltetøyet, hun dyttet hånden vekk.
”Jeg er stor nå. Jeg kan gjøre det selv.” Smilende beundret jeg henne igjen.
”Beklager. Jeg skal bare si ifra neste gang, så skal du få gjøre det selv. Gå og ta deg et bad før vi drar.” Maia spratt opp og forsvant mot badet.
”Kan jeg ta i skum?”, hodet til Maia stakk frem rundt hjørnet.
”Bare hvis du tar opp i mye!” Noen goder kunne jeg gi henne, det kunne tross alt bli en lang dag. Hun smilte bredt og vakkert.

På politistasjonen satt det flere folk. Det som fikk meg til å tenke var andelen foreldre med deres sønn eller datter. Den underbemannede staben så ut som en maurtue som akkurat fått en pinne stukket inn i seg. Damen i informasjonen prøvde å få kontroll over situasjonen. Kaoskontroll tenkte jeg for meg selv. Tore, den over middels grove betjenten, trillet ut et kontor nede i den ene gangen. Like etter fulgte nok en forelder med et barn. Noen siste ord ble vekslet før alle tre kom gående mot oss. Jeg sendte Maia over til en benk hvor hun satt seg ned.Idet Tore passerte meg grep jeg hånden hans og spurte om Lars var her.
”Han sitter med noen akkurat nå.”, brummet han.
”Okei.”, jeg klødde meg litt i hodet.
”Men det er sikkert ikke lenge til han er ferdig. Det er bare å vente her så kommer han sikkert snart.”
”Er det noe annet spesielt som har skjedd egentlig?”. Folkene satt like utilfreds i resepsjonen.
”De er alle her på grunn av det samme som dere. Alle hadde sett en ukjent person utenfor husene deres.”
”Alle?”, jeg stirret uforståelig utover forsamlingen. ”Der sitter jo Harald Varangen med sønnen. Han bor på andre siden av kommunen. Dit er det jo bortimot to timer med bil.”
”Jeg vet det. Jeg skjønner ikke hvordan en person kan ha vært hos alle disse på en og samme natt.”, svarte Tore.
”Kanskje det var flere.”, prøvde jeg som et svar. Allikevel hadde jeg vanskelig for å tro at det kunne ha vært flere som samarbeidet om dette, men det var en mulighet. Tore så over på meg.
”Det kan hende det, problemet er at de må ha vært veldig mange.”
”Å, hvorfor det?”, spurte jeg.
”Det kom inn veldig mange meldinger om akkurat det samme som din like etter jeg dro fra deg i natt.”
”Mener du at alle disse menneskene her,”, jeg så meg fort rundt. ”.. altså fjorten – femten tilfeller ringte i samme tidsrom som meg?”
”Ja! Samt de fem – seks som allerede har vært innom i dag.” Erik kom opp bak oss.
”Velkommen til helvete, Erik. Som du ser så var det visst ikke bare deg det var noen hos i natt.”
”Hva er det som har skjedd, Lars.” Med et bekymret blikk så jeg på både Tore og Lars.
”Jeg vet ikke”, politibetjentenes blikk var like tanke- og bekymringsfylt som mitt. Maia satt med dinglende bein og snakket med en annen jente på hennes alder.
”Jeg vet rett og slett ikke.”, sa Lars mens han hilste og smilte til Maia. ”.. Jeg har ikke engang en teori som ikke får meg til å høres ut som om jeg tilhører et galehus.”
Både Tore og Lars vinket inn noen nye tilfeller, Lars pekte på meg og Maia.
”Vi kan vente”, svarte jeg.
Jeg satte meg ned ved siden av Maia. Hun så opp på meg, og spurte om hvorfor det var så mange folk her. Jeg visste ikke, og viste det med å trekke på skuldrene. Tankene spant seg rundt i hodet med spørsmålene hengslene etter. Blikkene til de andre foreldrene viste også at de skjønte at det var noe merkelig på gang. De satt garantert med det samme spørsmålet som meg; Hva pokker er det egentlig som har skjedd?

”Mannen i vinduet”

”…Og tennene er pusset? I minst tre minutter?”.
”Jada, pappa. Jeg har det.”. Maia stirret oppgitt opp på meg. ”Jeg er tross alt seks år.”.
Jeg måtte smile litt. Ei jente med langt lyst hår, rosa pysj og med et smil med to manglende fortenner får meg til å gjøre det. Det har hun alltid fått meg til å gjøre.
”Ja, det er du! Og du har vært veldig flink, derfor kan du se på TV til halv åtte”. Maia startet og hoppe opp og ned i ren lykke. ”Men ikke et minutt mer!”. Jeg stirret på henne og lot meg beundre av en slik glede idet hun sprang av gårde mot stuen. Det er mange år siden sist jeg opplevde en slik enkel, men fantastisk glede selv. Ikke siden før min kone, hennes mor, gikk bort.
Inne på kjøkkenet fyrte jeg opp min gamle og trofaste kaffekoker. Mine venner sier at det er en av de verste kopper kaffe de har blitt servert, men det er sånn jeg liker den. Jeg må vel innrømme at den ikke smaker noe særlig, men det gjør nytten sin. Dessuten minner den meg om de stundene jeg og Kathrine hadde over en kopp kaffe fra denne kokeren. Hun mislikte den nok like mye som alle de andre, men hun drakk den allikevel. Kun for min skyld.
Jeg satt og tenkte tilbake til den dagen hvor en del av mitt hjerte skulle bli knust.
Det var en kveld i september. Rundt halv ti. Mørket hadde lagt seg over landskapet. Jeg hadde seinvakt og fikk en melding om at det hadde vært en ulykke på veien litt sør for sentrum. Jeg ankom med ambulansen rundt sju minutter etter meldingen kom inn. Synet jeg møtte der har gitt meg mareritt i flere år. Selv den dag i dag bråvåkner jeg opp i natten kaldsvett og med høy puls. Det var en front mot frontkollisjon mellom en personbil og en trailer. Innimellom er livet urettferdig. Flere biler hadde kommet i tiden mellom kollisjonen og til jeg og ambulansen nådde frem. Det sto noen personer rundt en mann som satt på bakken med ansiktet gjemt i hendene sine. Jeg steg ut av bilen og sendte Jonas, ambulansepartneren min, til personen som jeg regnet med var trailersjåføren. Jeg småjogget mot personbilen for å sjekke omfanget. På vei dit kunne jeg høre flere sirener som jeg visste var politiet og brannvesenet ikke var så langt unna. Denne veistrekningen er bred og åpen, så skulle det skje en kollisjon her er det med mest sannsynlig på grunn av ett eller flere storvilt eller at noen har sovnet ved rattet. Og når lastebilens bremsespor lå i feil veibane, holdte jeg en knapp på det siste alternativet. Personbilen hadde møtt traileren og ble slengt over motgående fil og ned mot trelinjen. Det var som om en hånd hadde slått etter en flue og truffet. Det lå vrakdeler over hele området, men det var spesielt en metallbit som jeg bet merke i. Et bilskilt jeg har sett flere ganger. Noe jeg så hver gang min kones bil kom og dro. Stort mer husket jeg ikke fra den kvelden. Alt sammen var som en uklar grøt av minner, som jeg har gjort mitt beste i å fortrenge og glemme, men som jeg ikke klarer. Men i mine mareritt er bildene klare og forferdelige.

Fra stuen kunne jeg høre TVen i full bravur og jeg tok meg selv i å stirre ned i den tomme kaffekoppen. En tom ”verdens beste pappa”-kopp som fylte mitt hjerte av både glede og sorg på en og samme tid. Maia var bare ett år når Kathrine gikk bort. Det eneste kjennskapet hun har til hennes mor er de bildene på veggene rundt om i huset. Bildene har jeg valgt å la henge oppe, selv om de minner meg dag ut og dag inn om hendelsen. Men hvis jeg har de oppe vet jeg at hun passer på oss med sin tilstedeværelse.
Etter en ny kaffekopp hadde klokken tikket seg frem til halv åtte. ”Maia, nå er det sengetid!”. Jeg fikk ikke noe svar, så jeg tok til å gå mot stuen. TVen sto på og jeg kunne se et hode stikke ut på ene siden av sofaen.
”Maia?”. Etter jeg rundet sofa innså jeg at min lille engel hadde sovnet. Det så ut som om hun ikke hadde en eneste bekymring. Ingen barn burde heller ikke ha noen. Jeg slo av TVen og bar Maia opp til rommet hennes. Det var et vanlig jenterom for denne aldersgruppen. Rosa vegger, prinsesseseng, et i overkant stort antall bamser som okkuperte sengen og en hjertelampe som hang på veggen som jeg ikke fikk lov til å slå av om natten. Jeg var også redd for mørket. Lenge. En menneskehjerne kan se ting som ingen andre gjør. Imaginære ting. Ting som man finner opp selv. Og om natten går dagdrømmingen over til mørke ting. Skumle monstre i skap, under senga, utenfor vinduet. Jeg vet at jeg hadde mine monstre, og jeg visste også at hun hadde sine. Mange netter har jeg blitt vekket av en skrikende jentunge, og selv forstår jeg det godt. De fleste barn kjenner ikke til de monstrene og andre skumle og fæle ting den virkelige verdenen innehar. Allikevel er deres monstre skummelt nok for dem. De er tross alt skapt av deres egen frykt. Fantasien har ingen grenser, og om natten har en tendens til å frembringe de mørke og fæle delen av et sinn. Om dagen derimot slipper fantasien løs en utrolig og nydelig energi av tanker om eventyr, prinsesser, astronauter, cowboyer og indianere.
Jeg ryddet unna noen bamser, bredde dynen over henne og ble stående for å se på henne en stund. Fortsatt ingen bekymringer. Når hun sov var hun veldig lik sin mor. Nese, munn, ja det meste. Jeg savnet Kathrine. Mye. Jeg dro hendene gjennom håret mitt og så på klokken. Den var straks kvart på åtte. Jeg tok et siste blikk på Maia i det jeg gikk ut døren og dro den til meg slik at den sto litt på gløtt. De gangene jeg har stengt den helt våkner jeg opp om morgenen og den har blitt satt litt opp. Kanskje hun ikke ønsket å ha en lukket dør mellom seg og resten av huset. Kanskje spesielt til meg. I stuen satte jeg på TVen og oppdaget at ”Braveheart” akkurat hadde startet. Sofaen er litt for kort for meg, så når jeg la meg opp i sofaen stakk beinene forbi armstøttene på siden. Men det var en behagelig stilling. Og etter en lang dag føltes det enda bedre. Jeg slo fra meg tanken om å finne senga selv, klokka var jo ikke mer enn åtte. Legger jeg meg nå, så vil jeg våkne midt på natten uten å få sove igjen. Jeg klarer ikke å sove mer enn 6-7 timer. Da slår den indre klokken inn og vil ha meg opp, med mindre marerittet om min kones ulykke vekket meg opp tidligere.
Allikevel gikk det ikke veldig lenge før jeg følte at utmattelsen begynte å ta overhånd. Lyden fra TVen tok til å falle og ble mer og mer som bakgrunnsstøy. Så ble alt svart.

Et jentehyl dro meg tilbake til virkeligheten igjen etterfulgt av ”PAPPA!”. TVen sto og gikk. En annen film med Samuel L. Jackson hadde startet. Jeg kleiv opp fra sofaen, slo av TVen og gikk i en balansert halvsøvn mot Maia sitt soverom. Inne på rommet satt en likblek person krøllet inn i sengetøyet.
”Hva er det Maia?”. Hun spratt opp fra sengen jeg slengte seg rundt meg. Jentungen skalv som et aspeløv. ”…. Det var noen i vinduet.. og.. og… han så på meg.:”. Hun stammet skremt frem hva som var galt. Jeg trøstet henne etter beste evne. Jeg hadde faktisk ikke sett henne så skremt noen gang. Jeg løftet henne opp og gikk mot vinduet, hun kjempet i mot. ”Jeg skal bare vise deg at det ikke er noe å være redd for…. Ser du.. Her er det ingen monstre som vil ta deg!”. Maia fortsatte å kjempe litt i mot. ”Det var ikke noe monster.”, Maia stirret engstelig opp på meg med sine blågrønne øyne.
”Ikke?”, jeg stirret ut vinduet. Jeg så ingenting unormalt, kun mørket som omslukte trærne og resten naturen. Den mørke veggen beveget seg i takt med vinden. Plutselig så la jeg merke til en skikkelse som forsvant løpende mellom trærne og videre inn i mørket. ”… Nei, pappa. Det var en mann..”.

Novelle #1 – Veien bort

”Veien bort”

Jeg fant en ledig parkeringsplass i nærheten av inngangen. Klokka i bilen viste 15.55. Klokken hadde ikke blitt stilt, så den gikk en time for fort. Fem minutter til skiftet mitt starter. Det var en del folk utpå i dag. Lønningene har nettopp kommet, så regnet med at de var her for å bruke det opp. Jeg var av den typen som sparte, den som ikke kjøpte unødvendige ting. Har faktisk spart opp en fin sum. Tenkte å bruke det på backpacking i Sør-Europa. Komme meg bort herfra. Mitt hjemsted; et bunnløst hull. Alle de som kunne bli noe dro bort for å studere. Alle de andre ble igjen. Blant annet meg.
Backpackingturen var vel kanskje mer som en drøm enn en plan, men dog et mål jeg har satt meg. Jeg håper jeg får dratt. Eller kanskje jeg heller burde kjøpe meg en ny bil. For cirka seks år siden kjøpte jeg meg en rød Volkswagen Golf. Uka etter jeg fikk lappen faktisk. Til og med da hadde den sett sine bedre dager. En bulk på høyre side etter å ha blitt kjørt på, døra på samme side må åpnes fra innsiden og eksosanlegget var hullete som en sveitserost. Men den gikk fra A til Å, og det var det som gjaldt. Kanskje det også var på tide å bytte ut wunderbaumen som hang i frontruta når jeg tenkte meg om.

Jeg tente opp en røyk og fikk tatt fire drag før jeg var fremme ved inngangsdøra.. I det siste har kommet for sent altfor mange ganger, så kunne ikke ta meg tid til å kose meg noe med røyken. Jeg trengte denne jobben for å komme meg bort herfra. Det var rart å tenke på at veien ut var å måtte jobbe for min far. Jeg har prøvd å bytte jobb, men det var ingen som ville ansette meg. Var visst ingen som ville ta inn personer som har kommet inn i politisystemet for mulig uaktsomt drap. For noen år siden hadde jeg en liten hendelse med litt eksplosiver. Jeg fjernet et gammelt skjul. Fire løskatter døde i smellen, samt en gammel dame i området døde i det samme tidsrommet. Politiet tror kanskje smellen gjorde at hjertet hennes stoppet. Etter den hendelsen fikk jeg stempelet ”nabolagets terrorist”. De fleste klandret meg for dødsfallet til den gamle damen. Selv om ingen brydde seg om henne, syntes de det var forferdelig at jeg den gang som syttenåring hadde fått tak i eksplosiver og brukte de i nabolaget. Tenk om noen av barna var der. Jeg ville bare fjerne skjulet, tenkte ikke så mye utover det.
Jeg ville bort fra dette hullet av et sted. Ingen likte meg. Hadde heller ikke fått meg noen jobb hadde det ikke vært for far. Allikevel skjønte jeg ikke hvorfor far ikke kunne hjelpe meg med å dra. Han hadde pengene, hvorfor kunne han ikke bare ha gitt meg pengene og sendt meg av gårde? Han likte meg like mye som jeg likte han; minimalt. Jeg ville antageligvis komme meg bort herfra like mye som han ville ha meg bort.
Jeg tror heller ikke han er min egentlige far. Det er bare en følelse jeg har. Men verken min mor eller ”far” har sagt noe. Jeg tør ikke å spørre de om det heller. Men gamle Fru Gregers, som var den samme dama som døde i perioden rundt eller av smellen fra det skjulet jeg blåste til himmels, som bodde i samme gata som meg sa engang at min egentlige far døde i en bilulykke like før jeg var født. Politiet hadde visst funnet en åpnet whiskyflaske sammen med liket og hadde stemplet hendelsen som fyllekjøring. Fru Gregers har opp gjennom årene kommet med løgner og absurde historien bare for å ha noen å snakke med. Jeg likte historiene hennes. Selv om jeg visste at hun løy var det fint å ha noen å snakke med. Allikevel kunne jeg ikke gjøre noe med den følelsen jeg hadde som trodde at hun snakket sant om min far.



Innenfor inngangsdøra til senteret møtte en følelse meg. Det var noe som ikke stemte. Følelsen vokste og vokste hele veien til elektronikkbutikken jeg jobbet i. De ansatte sto samlet rundt kassaapparatet. Jeg gikk bort til samlingen og spurte forsiktig hva som hadde skjedd. Selvmord sa de. Hun hadde tatt en overdose av sovepiller. Hanna Leibt fra smykkebutikken rett over gata. De jeg jobbet med sa at det hadde ligget i luften i lang tid at hun kom til å ta livet av seg. De var ikke overrasket. Selv om jeg ikke kjente hun personlig visste jeg godt hvem hun var og jeg følte noe. Et tap.
Hanna var ett år eldre enn meg. Jeg husket hun fra skolen. Hun har alltid vært litt sjenert og innestengt. Hanna spiste som regel lunsjen sin på benkene på utsiden av butikken. Hun gjorde det i stedet for på lunsjrommet bak i butikken. Innimellom gjorde jeg det samme. Hun så ensom ut. Det har hun alltid gjort.
Bortsett fra når hun ble mobbet satt hun som regel for seg selv i friminuttene på skolen. Ingen venner. Ingen ville ha hun som venn og jeg turte heller ikke å bli venn med henne. Jeg hadde ikke lyst til å bli mobbet også. Alle visste hvem hun var, men ingen visste hvem jeg var. Jeg hadde heller ingen venner på lik linje som Hanna. Vi var nok mer like hverandre enn vi kunne tro. Men vet ikke hva som hadde vært best, å være et mobboffer eller bare bli oversett. Kanskje det hadde vært bedre å ha gått bort til henne og blitt vennen hennes. Da hadde jeg i hvert fall hatt noen å snakke med. Nå var det uansett for sent og jeg angret meg over det. Dagen ville fortsette og verden ville gå videre, selv uten Hanna. Bortsett fra meg tvilte jeg på at noen vil savne henne eller til og med huske henne når uka er over.

Etter å ha fått høre nyheten om Hanna gikk jeg inn på bakrommet. Hengte fra meg jakka på en stumtjener og så på meg selv i speilet. Hele kjøpesentret hadde et salg, så jeg gikk med en lysegrønn trøye med SALG skrevet over hele magen og ryggen. Jeg syntes ikke noe særlig om plagget. Den fikk meg til å føle meg som et senter av oppmerksomhet. Jeg ville være usynlig. Ingen har tidligere lagt merke til meg, og jeg likte ikke at en trøye skulle gjøre forskjellen. Dagen gikk sakte men sikkert. Jeg spaserte litt rundt omkring og prøvde så godt jeg kunne for å unngå å bli spurt om hjelp. Jeg har aldri vært noe flink med mennesker. Klokket nærmet seg ni og vi skulle snart stenge. De andre sa jeg kunne dra, og at de ville stenge butikken. Noen fordeler var det å være butikksjefens sønn. Men jeg vet de snakket om meg bak min rygg. Og det var ikke for å planlegge et bursdagselskap for bursdagen min i morgen. Det var helt sikkert.

PÅ vei mot bilen tente jeg en røyk. Den kunne jeg nyte. Jeg satt meg på panseret til bilen min og studerte kjøpesenteret. Flere etasjer med butikker, distriktets største senter. Jeg la merke til at lysene til de forskjellige butikkene en etter en begynte å bli slokket. Det begynte å bli kalde kvelder for det kom frostrøyk ut blant den andre røyken. Høsten hadde kommet og trærne på parkeringsplassen som sto som en liten øy midt i en asfaltsjø begynte å miste bladene sine. Jeg satte meg inn i bilen og brukte et par forsøk før jeg fikk start på den. Hjemme lå jeg i senga og lurte på hvorfor Hanna tok livet sitt. Etter hun var ferdig på videregående slapp hun jo all mobbinga. Livet hennes var på rett kjøl. Alle hun hatet hadde dratt herfra, mens alle i samme situasjon som henne fortsatt var her. Men ingen av oss hadde kontakt med hverandre. Jeg regnet med at alle av oss har tenkt på den lette veien ut. Hanna var ikke den første som tok den, og er garantert ikke den siste. Hva har vel jeg å leve for hvis ikke Hanna hadde det? Det var min siste tanke før jeg sovnet.

Jeg lå og ventet på at vekkerklokka skulle ringe. ”Gratulerer med dagen”, sa jeg til meg selv. 24 år gammel og jeg var fortsatt ingenting. Jeg var verdt like mye som småstein i en sko. Ikke det engang, for da hadde jeg i hvert fall blitt lagt merke til. Jeg hatet livet mitt. Jeg måtte komme meg bort. Selv om jeg måtte ta i bruk den lette veien ut. Klokka tok til å ringe. Jeg klemte inn knappen og satte på meg noen klær. Det var fortsatt en del timer til jeg skulle på jobb. Jeg fant en gave på kjøkkenbordet. Den var fra min far. Det var en zippolighter. Jeg kastet i meg en rask frokost og gikk ut til bilen min i garasjen for å se om jeg kunne løse problemet både den og jeg hadde.



Flere og flere hadde kommet. De sto og fulgte med. Ventet på at jeg skulle hoppe. Ansiktene deres var fulle av undring. Ville jeg hoppe eller ikke? Ingen vet bortsett fra meg. Jeg fylte lungene med den kalde høstluften. Og så utover horisonten. Sola var på vei ned og forsvant snart ned bak åsen foran meg. Jeg lente meg frem og så nedover bygget jeg sto på. Skyggen hadde strukket seg til midt på bygget. Det var ikke mange minuttene igjen før bygget var fullstendig skyggelagt.
”Tenk over hva du vil. Kom til oss og tenk over det.” Politiet har prøvd å snakke meg ned i noen minutter nå. Jeg kommer ned når er jeg er klar. Trengte ikke å tenke noe mer over det, har tenkt på det ei stund, men det visste jo ikke de.
Jeg så ned på bakken og studerte personene, jeg kjente igjen noen av dem. Jeg var den eneste som visste hva som ville skje. De skulle bare ha visst. Tåper tenkte jeg.
De var en del der nede på asfalten. Snart tjue stykker. De sto blant ledige parkeringsplasser og biler. De sto blant annet rundt den røde golfen min. Politiet prøvde å få kontakt med meg igjen. De ville snakke med meg. Roe meg ned. Hindre meg i å hoppe. De kan prøve så mye de vil, det vil ikke hjelpe. Jeg tok frem røykpakka fra jakkelomma og så ned på den. En igjen. Jeg tok røyken ut av pakka og puttet den i munn. Så kastet røykpakka på tilskuerne. Jeg hadde en zippolighter i den høyre bukselomma. Bursdagpresangen fra far. Jeg tok den frem og studerte den. Antageligvis for siste gang. Den hadde en naken dame på ene siden og PLAYBOY på andre. Jeg tente røyken og så bakover mot politiet som sto der. Spesielt en person prøvde å få kontakt med meg. Jeg fulgte ikke med – ga faen for å være ærlig. Jeg sto på andre siden av et lite rekkverk, og politiet måtte ha mitt fulle samarbeid for at jeg ikke skulle tumle over kanten og ned i asfalten like foran tilskuerseksjonen. Det betydde at det var jeg som styrte showet.
Sola skinte i ansiktet mitt. Jeg lukket øynene og så for meg en frihet. En frihet fra dette hullet av et sted. Jeg sto med øynene lukket og følte skyggen krøp oppover ansiktet mitt. Nede på bakken sto de og så på meg. Jeg regnet at noen ville at jeg skulle hoppe snart slik at de kunne dra hjem. Jeg ventet egentlig på litt trampeklapping, men det kom aldri. Nå har jeg ventet lenge nok, de var flere enn jeg trodde det kom til å bli. Jeg vinket ned til dem. En siste avskjed.
Jeg tok frem en liten boks fra innerlomma på jakka og klemte inn knappen på den. Asfalten ble lyst opp sammen med et smell. Den røde golfen var ikke der lenger. Den lå utover parkeringsplassen sammen med tilskuerne. Metallbiter, kroppsdeler, olje og blod dekte asfalten. Politimennene hadde kommet til rekkverket og så ned. Skrekkslagne. Jeg klatret tilbake over kanten, løftet hendene i været, satte meg på kne og tenkte på hvor godt det skulle bli å komme seg bort herfra.