Det hjelper ikke å be til gud om all slags mulig egne fremtidsvisjoner og et godt 2012 dersom du sitter bakerst i en forelesningssal og knipser sammenrulla buser fra din egen nese utover salen. Det er sant. Jeg har prøvd og ingenting av det jeg har bedt om har gått i oppfyllelse. Nå skal det jo nevnes at jeg ikke satsa hele dette året på at han i den øverste etasjen skulle ta meg under vingen sin. Kanskje like greit å ha en plan B, bare sånn i tilfelle. Eller kanskje best av alt; ikke ha noen i det hele tatt.

Jeg har runda 23 år. 23 herlige og forjævlige år på en og samme tid. Når begynner forresten voksenalderen? Det har jeg alltid lurt på. Kanskje jeg bare våkner en dag og oppdager at jeg er voksen. Ingen heads up, man blir bare kastet ut i det som den gangen man kom til denne verdenen. Takk, værsågod, bare hyggelig.

Men ja, plan. Hvem kommer seg i det hele tatt gjennom livet ved hjelp av plan A? Eller til og med plan B? Ingen, absolutt ingen. Så hvorfor ta seg bryet å planlegge? Man vet jo at man kommer til å måtte forandre planen. Fra dag til dag. Fra time til time. Allikevel føles det betryggende å ha noe å lene seg på. En ramme for livet. Sjøl i en labyrint er det til og med noe å følge etter. Hva gjør man dersom man ikke har noe som helst rundt seg? Fritt fall i et vakuum av tomhet.         

“Sjøl om du ikke er på den riktige veien i livet, vil du bli overkjørt hvis du bare sitter der” (-Will Rogers). Han har sjølsagt helt rett i det han sier. Det finnes ingen grunn til bare å stoppe opp. Verden går videre med eller uten deg, så man kan like gjerne henge seg på. Tenk om det er noe godt rundt neste sving. Positivitet kalles det visst. Tror jeg har noe sånt liggende et sted. Kanskje det er greit å finne det frem igjen. Ha det liggende på et mer lettligjengelig sted i ukene som kommer. Det er jo tross alt starten på et helt nytt år. La oss bare håpe mayaene ikke har rett, skulle gjerne ha sett hva 2013 har å tilby når den tid kommer. Men først; 2012. Jiihaa!

-Sindre